Mexico: Fargene i Chiapas
Part of the My Guide Network Since 2006 180+ destinations
Mangfoldet og fargene i San Cristóbal de las Casas sees best i markedene. Her samles mayaer og hippier, europeiske turister og indiske handelsmenn.
Det er ingen mayaruiner nær San Cristóbal de las Casas som mange turister kommer til Mexico for. De nærmeste ligger i Palenque, seks timer unna med buss. Det ligger også langt fra kysten, en attraksjon for sol- og strandelskere. Likevel tiltrekker og forfører byen. De brosteinslagte gatene med rekker av fargerike enetasjes hus inviterer til å spasere, fasadene til de koloniale kirkene tiltrekker seg oppmerksomhet med sine intrikate design, og det er umulig å ikke legge merke til den flerfargede mengden. Selv om størstedelen av befolkningen her består av ladinos, etterkommere av spanjolene og indianerne, er det de moderne mayaene og besøkende som gir San Cristóbal sin unike farge. Interessant nok høres knapt engelsk her, som er det felles språket i de fleste populære turistmål verden over. Amerikanerne, Mexicos nærmeste naboer, unngår Chiapas med stor margin, og velger heller de arkeologiske skattene og strendene i Yucatán eller Guatemala. San Cristóbal er favorittstedet til europeerne, spesielt franskmenn, italienere og spanjoler. Mange unge tiltrekkes også av zapatistmyten. De kommer for å føle atmosfæren i byen der det berømte indiske opprøret begynte i 1994, selv om ånden av opprør i dag først og fremst er tilstede på t-skjorter og postkort. Noen folk kommer til San Cristóbal de las Casas for en periode, andre blir i noen måneder eller år. 60-årige hippier finner også sitt sted her på jorden. I byens gater er det vanlig å se menn med grå rastafletter eller bustede hestehaler som stikker ut fra slitte cowboyhatter.
Etno-tidsskrifter
Indianerne i Chiapas bor vanligvis i små landsbyer og kommer bare til byen for å handle og tjene til livets opphold. Noen som har blitt kastet ut fra samfunnene sine flytter til San Cristóbal fordi de ikke har noe annet valg. De fleste kvinnelige indianere bærer fantastisk fargerike klær, som varierer fra landsby til landsby. Med vanlige klær ville de ikke skille seg ut i mengen av flettefrisyrer, som de kalles her. Indernes rike er et enormt basar som strekker seg rundt en stor markedsplass, hvor handelsmenn fra forskjellige deler av Chiapas selger tortillas, frukt, blomster og mange andre varer. Labyrinten av markedet er delt inn i seksjoner: det største utvalget av grønnsaker tilbys på ståndene inne i området, mangoer og avokadoer finner man best på gaten, mens papaya og bananer hoper seg opp i sidegangen. Her og der kan man også kjøpe leirkrukker, krus, vevde poser og andre husholdningsartikler laget av lokale håndverkere. Stiene mellom ståndene er fylt med kunder, med fjærfehandlere klemt sammen mellom dem, som holder levende høner hengende opp ned i hendene. I alt dette raskt er det bare det trente øyet som kan gjenkjenne draktene fra de forskjellige landsbyene. De tykke, rå ullskjørtene avslører kvinnene fra Chamula, de fargerike blomsterbroderiene på bluser og sjal er karakteristiske for Zinacantán, mens de lange hvite tunikaene med motiver i forskjellige farger bæres av kvinnene fra Oxchuc.
Fruktpyramider
En smilende jente med en plisséskjørt, en hvit bluse med rikt brodert krage og et forkle støtter seg mot den blå veggen til et supermarked. Hun er Elena fra byen Amatenango. Hun befinner seg på stedet der kvinnene fra landsbyen hennes samles. Selv om hun går på skole i treningsdrakt og hjemme i en enkel t-skjorte og skjørt, har hun alltid på seg den tradisjonelle drakten i byen. Hun dukker opp her hver lørdag for å selge sine leirprodukter. Det beste er pengesekkene, som i Chiapas overraskende nok har form som nakkekrokodiller.
Det er ingen mayaruiner nær San Cristóbal de las Casas som mange turister kommer til Mexico for. De nærmeste ligger i Palenque, seks timer unna med buss. Det ligger også langt fra kysten, en attraksjon for sol- og strandelskere. Likevel tiltrekker og forfører byen. De brosteinslagte gatene med rekker av fargerike enetasjes hus inviterer til å spasere, fasadene til de koloniale kirkene tiltrekker seg oppmerksomhet med sine intrikate design, og det er umulig å ikke legge merke til den flerfargede mengden. Selv om størstedelen av befolkningen her består av ladinos, etterkommere av spanjolene og indianerne, er det de moderne mayaene og besøkende som gir San Cristóbal sin unike farge. Interessant nok høres knapt engelsk her, som er det felles språket i de fleste populære turistmål verden over. Amerikanerne, Mexicos nærmeste naboer, unngår Chiapas med stor margin, og velger heller de arkeologiske skattene og strendene i Yucatán eller Guatemala. San Cristóbal er favorittstedet til europeerne, spesielt franskmenn, italienere og spanjoler. Mange unge tiltrekkes også av zapatistmyten. De kommer for å føle atmosfæren i byen der det berømte indiske opprøret begynte i 1994, selv om ånden av opprør i dag først og fremst er tilstede på t-skjorter og postkort. Noen folk kommer til San Cristóbal de las Casas for en periode, andre blir i noen måneder eller år. 60-årige hippier finner også sitt sted her på jorden. I byens gater er det vanlig å se menn med grå rastafletter eller bustede hestehaler som stikker ut fra slitte cowboyhatter.
Etno-tidsskrifter
Indianerne i Chiapas bor vanligvis i små landsbyer og kommer bare til byen for å handle og tjene til livets opphold. Noen som har blitt kastet ut fra samfunnene sine flytter til San Cristóbal fordi de ikke har noe annet valg. De fleste kvinnelige indianere bærer fantastisk fargerike klær, som varierer fra landsby til landsby. Med vanlige klær ville de ikke skille seg ut i mengen av flettefrisyrer, som de kalles her. Indernes rike er et enormt basar som strekker seg rundt en stor markedsplass, hvor handelsmenn fra forskjellige deler av Chiapas selger tortillas, frukt, blomster og mange andre varer. Labyrinten av markedet er delt inn i seksjoner: det største utvalget av grønnsaker tilbys på ståndene inne i området, mangoer og avokadoer finner man best på gaten, mens papaya og bananer hoper seg opp i sidegangen. Her og der kan man også kjøpe leirkrukker, krus, vevde poser og andre husholdningsartikler laget av lokale håndverkere. Stiene mellom ståndene er fylt med kunder, med fjærfehandlere klemt sammen mellom dem, som holder levende høner hengende opp ned i hendene. I alt dette raskt er det bare det trente øyet som kan gjenkjenne draktene fra de forskjellige landsbyene. De tykke, rå ullskjørtene avslører kvinnene fra Chamula, de fargerike blomsterbroderiene på bluser og sjal er karakteristiske for Zinacantán, mens de lange hvite tunikaene med motiver i forskjellige farger bæres av kvinnene fra Oxchuc.
Fruktpyramider
En smilende jente med en plisséskjørt, en hvit bluse med rikt brodert krage og et forkle støtter seg mot den blå veggen til et supermarked. Hun er Elena fra byen Amatenango. Hun befinner seg på stedet der kvinnene fra landsbyen hennes samles. Selv om hun går på skole i treningsdrakt og hjemme i en enkel t-skjorte og skjørt, har hun alltid på seg den tradisjonelle drakten i byen. Hun dukker opp her hver lørdag for å selge sine leirprodukter. Det beste er pengesekkene, som i Chiapas overraskende nok har form som nakkekrokodiller.
By Local Expert Mexico
