Saints stengt, moroa begynner! I Mexico setter religion rytmen
Part of the My Guide Network Since 2006 180+ destinations
Prosesjoner av helgener
Klokkene ringer, fyrverkeri smeller, menn i spisse hatter danser foran kirken. Prosesjonen begynner. Antonio har ikke tid til å snakke nå. Han er mayordomo, vokteren av den hellige statuen, og må sørge for at alt går etter planen. Musikerne går foran - først med trommer og fløyter, deretter gitarer og trekkspill. Bak dem er bannerne, som vagler litt. Mennene som bærer dem bøyer bannerne til den ene siden og så den andre for ikke å rive av trådene av kabler som henger lavt ned.
Endelig dukker den første figuren opp i døren. Santa Marta er så vidt synlig under et lag av røde, hvite og rosa tepper, skjerf og huipiles, løse indiske bluser. Kanskje hver Santa Marta-kvinne har bestemt seg for å tilby henne en håndvevd gave? Andre i køen er Saint Andrew. En skjeggete apostel med en blikkhalo svinger under et baldakin hengende på lange frynser.
I et øyeblikk blinker Antonio til oss. Han står rett bak statuen, blant andre mayordomos i tunge sengetepper av grov svart ull. De går i to rekker, med konene sine mellom seg, hver med en leirskje som om det var et røkelseskredsidk.
Det siste figuren, Maria Magdalena, følges av knapt et dusin mennesker, for det meste kvinner. Alle bærer rosa stripete huipiles med mønstre som fortsatt minner om tidene med steinpyramider. Og perler, lange strenger av røde perler. I hele Chiapas er det bare Las Magdalenas-indianerne som bruker dem. Akkurat som deres skytshelgen. Du kan kjenne dem igjen fra det mest folkerike markedet.
Gringo med Saint Andrew
Når prosesjonen stopper ved korset i utkanten av byen, har Antonio endelig mer tid til oss. Mennene samles i små grupper, kvinnene med røkelsespinn sitter rundt statuene i midten. - Våre helgener besøker hverandre hvert år. Vi kom til Las Magdalenas fra San Andres Larrainzar, andre mayordomos er fra Santa Marta. Om en ukes tid vil vi ha Maria Magdalena og Saint Marta hos oss, i Larrainzar. Og så den tredje fiestaen, i Santa Marta," forklarer Antonio.
Mexico: Katolsk religion, maya-ritualer
Staten Chiapas er en av de mest urfolkdominerte delene av Mexico. Så mange som en tredjedel av innbyggerne er moderne maya, etterkommere av byggerne av store byer i jungelen. De fleste bor i de røffe høylandene i Los Altos, i en høyde på over 2000 m. Deres verden er sammensatt av fjell skjært av dypefurer, dekket av uregelmessige lapper med furu skoger, grønne beitemarker og milpas, små enger hvor bønner og gresskarviner svinger seg blant maissprossene. På markedene kan man høre de mayiske språkene tzotzil og tzeltal, og indiske kvinner vever klærne sine på vevstoler hvis design ikke har endret seg på over tusen år.
Mange elementer av maya-kulturen overlevde erobringen og kolonitiden i Chiapas, ofte sammenvevd med den europeiske sivilisasjonen til erobrerne og skapte de mest særegne kombinasjonene. Prosesjonene her bærer bilder av katolske skytshelgener - Andrew, Martha, Johannes Døperen eller Peter - men mayablod strømmer i årene til helgene. Seremoniene ledes ikke av prester. Du ser dem sjelden her i det hele tatt. Indianerne ber alene, de har sine egne prester.
Møtet mellom helgenene
Blant de troende ser vi Antonio. Travelt igjen, konsentrert, han sysler med de andre mayordomos. I dag er det deres tur til å være vert for besøkende fra Santa Marta og Las Magdalenas. De må forberede seg. Antonio gir instruksjoner, viser hvor blomstene skal flyttes, hvor det skal lages en passage for skytshelgen. Noen skraper voks av steinplater. Andre ordner Saint Andrews klær, børster de blå frynsene, justerer speilene og påfuglfjærene som henger rundt halsen hans.
De danser allerede foran inngangen, harpen og gitarene spiller allerede, St Marta og St Mary Magdalena er i ferd med å ankomme. Vi må gå ut for å møte dem, hilse dem ved de tre korsene på bakken, som skikken dikterer. Vi setter i gang, San Andres svinger igjen på skuldrene til mayordomos. Og helgenene venter allerede, du kan allerede se dem der oppe.
Klokkene ringer, fyrverkeri smeller, menn i spisse hatter danser foran kirken. Prosesjonen begynner. Antonio har ikke tid til å snakke nå. Han er mayordomo, vokteren av den hellige statuen, og må sørge for at alt går etter planen. Musikerne går foran - først med trommer og fløyter, deretter gitarer og trekkspill. Bak dem er bannerne, som vagler litt. Mennene som bærer dem bøyer bannerne til den ene siden og så den andre for ikke å rive av trådene av kabler som henger lavt ned.
Endelig dukker den første figuren opp i døren. Santa Marta er så vidt synlig under et lag av røde, hvite og rosa tepper, skjerf og huipiles, løse indiske bluser. Kanskje hver Santa Marta-kvinne har bestemt seg for å tilby henne en håndvevd gave? Andre i køen er Saint Andrew. En skjeggete apostel med en blikkhalo svinger under et baldakin hengende på lange frynser.
I et øyeblikk blinker Antonio til oss. Han står rett bak statuen, blant andre mayordomos i tunge sengetepper av grov svart ull. De går i to rekker, med konene sine mellom seg, hver med en leirskje som om det var et røkelseskredsidk.
Det siste figuren, Maria Magdalena, følges av knapt et dusin mennesker, for det meste kvinner. Alle bærer rosa stripete huipiles med mønstre som fortsatt minner om tidene med steinpyramider. Og perler, lange strenger av røde perler. I hele Chiapas er det bare Las Magdalenas-indianerne som bruker dem. Akkurat som deres skytshelgen. Du kan kjenne dem igjen fra det mest folkerike markedet.
Gringo med Saint Andrew
Når prosesjonen stopper ved korset i utkanten av byen, har Antonio endelig mer tid til oss. Mennene samles i små grupper, kvinnene med røkelsespinn sitter rundt statuene i midten. - Våre helgener besøker hverandre hvert år. Vi kom til Las Magdalenas fra San Andres Larrainzar, andre mayordomos er fra Santa Marta. Om en ukes tid vil vi ha Maria Magdalena og Saint Marta hos oss, i Larrainzar. Og så den tredje fiestaen, i Santa Marta," forklarer Antonio.
Mexico: Katolsk religion, maya-ritualer
Staten Chiapas er en av de mest urfolkdominerte delene av Mexico. Så mange som en tredjedel av innbyggerne er moderne maya, etterkommere av byggerne av store byer i jungelen. De fleste bor i de røffe høylandene i Los Altos, i en høyde på over 2000 m. Deres verden er sammensatt av fjell skjært av dypefurer, dekket av uregelmessige lapper med furu skoger, grønne beitemarker og milpas, små enger hvor bønner og gresskarviner svinger seg blant maissprossene. På markedene kan man høre de mayiske språkene tzotzil og tzeltal, og indiske kvinner vever klærne sine på vevstoler hvis design ikke har endret seg på over tusen år.
Mange elementer av maya-kulturen overlevde erobringen og kolonitiden i Chiapas, ofte sammenvevd med den europeiske sivilisasjonen til erobrerne og skapte de mest særegne kombinasjonene. Prosesjonene her bærer bilder av katolske skytshelgener - Andrew, Martha, Johannes Døperen eller Peter - men mayablod strømmer i årene til helgene. Seremoniene ledes ikke av prester. Du ser dem sjelden her i det hele tatt. Indianerne ber alene, de har sine egne prester.
Møtet mellom helgenene
Blant de troende ser vi Antonio. Travelt igjen, konsentrert, han sysler med de andre mayordomos. I dag er det deres tur til å være vert for besøkende fra Santa Marta og Las Magdalenas. De må forberede seg. Antonio gir instruksjoner, viser hvor blomstene skal flyttes, hvor det skal lages en passage for skytshelgen. Noen skraper voks av steinplater. Andre ordner Saint Andrews klær, børster de blå frynsene, justerer speilene og påfuglfjærene som henger rundt halsen hans.
De danser allerede foran inngangen, harpen og gitarene spiller allerede, St Marta og St Mary Magdalena er i ferd med å ankomme. Vi må gå ut for å møte dem, hilse dem ved de tre korsene på bakken, som skikken dikterer. Vi setter i gang, San Andres svinger igjen på skuldrene til mayordomos. Og helgenene venter allerede, du kan allerede se dem der oppe.
By Anna De Mondey
