Meksikansk mat: Tortilla - daglig brød
Hurtigmat-tortillaen har jevne kanter - et tegn på at den ble laget av en maskin, ikke et menneske. Mesteparten er stekt og fylt med infernalsk krydret kjøtt, og den skal ligne en burrito fra nord-Mexico og Texas. Det denne retten har til felles med originalen er at pannekaken er laget av hvetemel. Tortillaen, derimot, er laget av maisdeig. Indianerne lærte om hvete fra europeerne, og europeerne oppdaget smaken av mais da de oppdaget Amerika. Dermed ble smakene byttet om. Det de har til felles er formen av en pannekake stekt på en varm plate.
Geometrien til pannekaken
Gatene i Tenango del Aire, en by en times kjøring fra Mexico City, gjallet av musikk, luktene av meksikanske spesialiteter og den unike atmosfæren av en fiesta. Det var der jeg så tortillas bli laget for første gang. Kvinnene rev av små biter av gangen fra en enorm klump deig. Jeg kunne ikke tro hvor raskt de snurret i dyktige hender, og forvandlet seg fra en formel masse til en rund kake. Det virket som barnespill. Jeg spurte om jeg kunne prøve. Jeg ble overrasket over hvor myk deigen var, hvor klengete den var. Første gang jeg prøvde, var det en absolutt fiasko og de indianske jentene lo. Andre gang jeg prøvde, klarte jeg å forme en pizzabunn som var så tykk som en sirkel, og vitsene var uendelige. Jeg fikk et metallverktøy. Alt jeg måtte gjøre var å plassere deigballen i folien. Plasser den på den nedre delen av maskinen, trykk ned den øverste delen. Kaken kom ut jevnt, men det tok noen forsøk å få dem ut av folien. De hadde litt bølgende kanter - et tegn på at de var håndlaget. Vi kastet dem på en varm bakeplate og de bakte på kort tid. Jeg fant ut at de smakte helt annerledes enn de kjøpe-de. De blir servert varme, pakket inn i et klut, så de ikke avkjøles eller tørker ut, og så de beholder den unike aromaen av ferske tortillas. Derfor selger bakerier i store byer deigen til tortillas, så du kan bake pannekakene selv hjemme.
Gammel og Ny Verden
Zocalo - hjertet av den største storbyen i verden - Mexico City. Den ble navngitt av conquistadorene til Cortez - etter Mesquites, kjent som aztekerne. Etter deres hovedstad Tenochtitlan skulle det ikke være en stein igjen, de ønsket å utslette de minste sporene av sivilisasjonen som hadde forbløffet europeerne. Det presidentslottet og katedralen står ved siden av ruinene av gamle pyramider og templer. I torget passerer travle forretningsfolk med dokumentmapper sjamaner, turister stopper ved dansende indianere. Lukten av eksos blander seg med duften av stekt kjøtt og den svake aromaen av maiskaker. Fra store kurver tar kvinner ut tostadas - tortillastykker som er stekt sprø. De smører bønnepuré, tilsetter løk og tomatbiter. Siden urminnelige tider har maiskakene vært Meksikos daglige brød.
Freskomaleriene i ruinene av prekolumbianske byer, som blir grundig studert av forskere, skildrer mais på utallige måter. Sæd- og høstetiden var forbundet med festivaler og ofringer. Mesquites trodde at deres forfedre var formet av maisdeig og gudenes blod. Den dag i dag tilbereder meksikanerne fortsatt sine tortillas etter den guddommelige oppskriften. Bare at blodet har blitt erstattet med vann med kalk. Maiskornene blir bløtlagt i det. På denne måten spiste innbyggerne i prekolumbiansk Mexico, hvor det ikke fantes melk, kyr eller ost, den riktige mengden mineraler. Mais som er tilberedt på denne måten krever ikke lang koking og beholder alle vitaminene. Den brukes til å lage nixtamal, en deig for tortillas. I prekolumbianske trosretninger var mennesket og maisen én. På samme måte døde de for å bli gjenfødt og overleve takket være de neste generasjonene. Mais ble tilskrevet menneskelige følelser. Derfor, for å lindre redselen for å bli kokt, ble oppmuntrende ord hevet til dens munn og hvisket til kolbene. Og fortsatt, når meksikanere ber i sine bønner "Gi oss vårt daglige brød, Herre," tenker de ikke på svulmende brød, men på små maiskaker.